| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Hærmændene paa Helgeland, 1. versjon
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
TILBLIVELSE
I fortalen til annen utgave av Gildet på Solhaug fra 1883 kommer Ibsen inn på forhistorien til arbeidet med det skuespillet som fikk tittelen Hærmændene paa Helgeland. Under arbeidet med Fru Inger til Østeraad i 1854 hadde han orientert seg om historiske forhold i norsk senmiddelalder. Denne perioden opplevde han imidlertid som relativt fattig på stoff egnet til dramatisk fremstilling, og året etter gikk hans historiske interesser mer i retning av en eldre og litterært sett rikere epoke, sagatiden. Spesielt da han fikk tak i N.M. Petersens fortreffelige sagaoversettelser, ble interessen for den tidens mennesker stimulert i en produktiv retning:
Ud fra disse ætte-krøniker med deres vekslende forhold og optrin mellem mand og mand, mellem kvinde og kvinde, over hovedet mellem menneske og menneske, slog mig et personligt, fyldigt, levende livsindhold imøde; og ud af denne min leven sammen med alle disse afsluttede, enkelte, personlige kvinder og mænd fremstod i min tanke det første rå, tågede udkast til «Hærmændene på Helgeland»
(HIS 2, s. 102 l. 10).
Ibsen festet seg især ved de to kvinneskikkelsene som senere ble til Hjørdis og Dagny. Videre ville han ha med trekk som han oppfattet som typiske for sagalivet, lidenskapelige karakterer og skjebnesvangre sammenstøt: «Med et ord, – hvad der i Vølsungasagaen var blevet episk omdigtet, vilde jeg, dramatisk, ligefrem gengive»
(HIS 2, s. 102 l. 23). I prosafragmentet «Svanhild» (1860) (NBO Ms.4° 926), som er en forstudie til Kjærlighedens Komedie (1862), ønsker Falk (bl. 12r i manuskriptet) å gi Svanhild en bok: Vølsungasaga, i C.C. Rafns danske oversettelse. Det tyder på at det var denne utgaven Ibsen kjente da han arbeidet med Hærmændene paa Helgeland.
Da folk etter hvert viste mer interesse for samtidige forhold enn for mytenes verden, var det ikke så naturlig for Ibsen å insistere på det nære forholdet til sagaen om volsungene lenger. Da Hærmændene paa Helgeland kom i en tysk utgave i 1876, skrev Ibsen i forordet at det ikke var de idealiserte og upersonlige sagnskikkelsene fra «Nibelungenlied» som hadde vært hans forbilder, men snarere islendingesagaenes personer med sine mer menneskelige dimensjoner. Hans hensikt hadde vært «nicht unsere Sagenwelt, sondern unser Leben in der alten Zeit darzustellen»
(Ibsen 1876, [4]), i oversettelse: «at fremstille vort liv i den gamle tid, ikke vor sagnverden»
(HU 4, 12).
Arbeidet med å skrive sagadramaet kom ikke i gang med det samme. Andre planer fikk forrang: Folkevisene hadde stoff og stemninger som Ibsen utnyttet scenisk i Gildet paa Solhoug sommeren 1855 og i Olaf Liljekrans i 1856. Ikke før våren 1857 kunne Ibsen gå i gang med det som skulle bli Hærmændene paa Helgeland. Da hadde han i mellomtiden trolig fått impulser gjennom arbeidet med å sette opp Oehlenschlägers Væringerne i Miklagard, en verstragedie i fem akter fra 1826, som 30. november 1856 fikk sin første oppførelse på teateret i Bergen.
28. april 1857 henvender Ibsen seg til sin venn og utgiver Paul Botten-Hansen i Kristiania om diverse utgivelsesprosjekter. I et postskriptum uttrykker han: «Jeg har allerede et nyt dramatisk Arbeide mellem Hænderne; det vil i Indhold og Tone blive temmelig forskjelligt fra mine tidligere»
(HIS 12). De to første aktene var skrevet ferdig før Ibsen reiste fra Bergen 18. juli. Resten ble skrevet i Kristiania høsten 1857 (jf. Midbøe 1960, 143).
En stund var Ibsen i tvil om han denne gang skulle velge vers eller prosa. I april og mai 1857 arbeidet han med en lengre artikkel, «Om Kjæmpevisen og dens Betydning for Kunstpoesien», hvor han blant annet overveier hvilken form som vil egne seg best til et sagadrama. Det er et utgangspunkt for Ibsen at sagaen som genre «er et stort, koldt, afsluttet og indesluttet Epos, i sit inderste Væsen objektivt og fremmed for al Lyrik»
(Ibsen 1857b). Når det gjelder forholdet mellom diktningens tre hovedgenrer, er han overbevist om at dramaet er «en høiere Forbindelse af Lyrik og Epos»
(Ibsen 1857b), et syn som Hegel hadde fått bred aksept for i sin estetikk, og som Ibsen trolig kjente gjennom Johan Ludvig Heibergs formidling, kanskje hentet fra artikkelen «Om Vaudevillen» fra 1826:
Naar Poesien yttrer sig i sin naturlige, musikalske Skikkelse, giver man det Navn af lyrisk. Bliver den derimod plastisk, kalder man den episk. Eenheden af denne Modsætning er den dramatiske Poesie, som derfor er at betragte som Kjærnen af den hele Poesie, eller som Poesiens Poesie, ligesom Poesien i Almindelighed er Kunsternes Kunst. Den oprindelige Modsætning af Tid og Rum, denne Modsætning, som i Kunsten i Almindelighed og i Poesien betegnedes ved Modsætningen af det Musikalske og det Plastiske, betegnes nu i den dramatiske Poesie i Særdeleshed ved Modsætningen af det Lyriske og Episke
(Heiberg 1861–62, 46).
Av dette kunne man slutte at den som ville skape et dramatisk verk av et episk fremstilt stoff, måtte tilføre det en lyrisk kvalitet. Dette kunne i og for seg være en tilskyndelse til å velge en versform. Ibsen mener imidlertid at det ville være å forrykke sagastoffets opprinnelige virkning: «Formedelst den dramatiske Behandling træder vistnok Sagatiden i et nærmere Forhold til Virkeligheden, men det er netop dette den ikke skal; Statuen vinder ikke derved, at den gives naturlig Hudfarve, Haar og Øine»
(Ibsen 1857b).
Oehlenschläger hadde valgt å dramatisere norrønt sagastoff i blankvers, blant annet i Hakon Jarl fra 1807. Ibsen er varsom i sin kritikk, men han spør likevel om ikke resultatet hadde vunnet på valget av «en anden, til Stoffet mere svarende Sprogform»
(Ibsen 1857b). Han konkretiserer sin innvending i den nevnte artikkelen om kjempevisen i Illustreret Nyhedsblad (trykt i to deler i mai 1857):
En «Hakon Jarl» i Prosa turde vel gjennem Oehlenschlägers Pen blevet fuldt saa poetisk som en i Vers; idetringeste vil det visselig engang i Tiden erkjendes, at den femfodede Jambe ingenlunde er den hensigtsmæssigste til Behandling af skandinaviske Emner fra Fortiden; dette Versemaal er nemlig aldeles fremmed for vor nationale Metrik, og det er dog kun gjennem en national Form at det nationale Stof fuldstændigen kan komme til sin Ret (Ibsen 1857b).
Det kan se ut til at Ibsen nå hadde bestemt seg for prosa. Det har nok vært et mål for dikteren at prosaen skulle ha et poetisk preg. En sporadisk, men neppe rent tilfeldig bruk av stavrim røper ikke minst denne stilviljen. Botten-Hansen meddelte i Illustreret Nyhedsblad 19. juli 1863 at Ibsen først hadde begynt å skrive Hærmændene paa Helgeland på vers. Det har vært diskutert om det versemålet som først ble valgt, var femfotsjamber (jf. Shakespeares blankvers) eller jambiske sekstaktere. En mulig forklaring på stavriminnslagene i Hærmændene paa Helgeland kan være at det første forsøket på vers – enten det var i det ene eller andre versemålet – har hatt stavrim, og at dette har fulgt med over i prosaformen.
Strofene som er lagt inn i prosadialogen, gir også klare assosiasjoner til norrøn verskunst. Et par av «kvadene» har gjennomført seks stavelser i hver verslinje, som i det vanligste skaldeversemålet drottkvætt. Der enkeltstående strofer er lagt inn, er det sitert fire verslinjer (i ett tilfelle to), altså enheter som tilsvarer en norrøn halvstrofe og en kvidling (to linjer). I sagatekster var det ikke uvanlig å sitere halvstrofer og kvidlinger, så Ibsen kan for så vidt ha hatt mønster for dette i den sagalitteraturen han har brukt. Men også det «arvekvadet» Ørnulf dikter over sine døde sønner, har firelinjers strofer, selv om det ikke har mønster i skaldediktningen.
Ibsen har også tidligere brukt stavrim for å gi tidskoloritt, som i «Skjalden i Valhal», men ikke så gjennomført som i Hærmændene paa Helgeland. Rimstavene er ikke gjennomført etter mønsteret i ett bestemt norrønt versemål, men de er likevel plassert på en måte som tyder på at Ibsen kan ha arbeidet bevisst med dette og hentet mønster både fra oversatte skaldedikt (først og fremst i N.M. Petersens sagaoversettelser) og fra eddadikt. Det er særlig to rimmønstre som forekommer så ofte at det ikke kan være tilfeldig. Det ene er mønsteret fra drottkvætt og fornyrdislag, der to verslinjer er bundet sammen med bokstavrim, med én eller to rimstaver i den første verslinjen og én i den andre. Her står rimstaven (hovedstaven) fremst i den andre linjen, slik reglene er for drottkvætt:
(HIS 3, 
)
Det andre finner vi i verslinjer som rimer på seg selv, det vil si som inneholder to eller flere rimord. Her er mønsteret sistelinjen i halvstrofen i eddaversemålet ljodahått:
(HIS 3, )
Harmfuld Norne hærjed
Haardt mig Verdens Veie, –
)
Ulivssaar usaligt
Værste Vee mon volde,
)
Det er en tydelig tendens til at Ibsen bruker to norrøne rimmønstre i fri kombinasjon, selv om rimet mangler i noen tilfeller.
Ibsen har også gjennomført enderim i sine «skaldekvad» med rimflettingen XAXA. Det finnes et norrønt versemål med enderim, runhent, men det har parrim (f.eks. i «Hofulausn» i Egils saga). Rimet kan eventuelt strekke seg over en halv eller hel strofe. Og i versemålet hrynhent kan enderim, både parrim og kryssrim, brukes som pynt. Bruk av enderim var likevel uvanlig i den norrøne skaldediktningen. Før Ibsens tid var det imidlertid vanlig at skaldedikt ble gjendiktet i versemål med enderim, som hos N.M. Petersen, så Ibsen følger her en skikk som var kjent i samtiden. Ibsens vers kan også minne om rimur. Rimurdiktningen, som oppstod på Island først på 1300-tallet, er fortellende dikt med emner hentet fra sagaer eller ridderromaner. De finnes i mange variasjoner, men har oftest et trokeisk grunnskjema. Ibsens firelinjede strofer med stavrim og enderim viser en formell likhet med enkelte rimurvarianter, men det er tvilsomt om dette er tilsiktet. På midten av 1800-tallet var det utgitt lite rimurdiktning, og diktningen var følgelig lite kjent i Skandinavia utenfor filologenes kretser. Rimurdiktningens eventuelle påvirkning på Ibsen er derfor høyst sannsynlig kommet indirekte gjennom oversettere – og kanskje Oehlenschläger (jf. f.eks. Fafner 1989–2000, b. 2:2, 347–52). Ibsens intensjon kan ha vært å bruke elementer fra norrøne skalde- og eddadikt for å gi den rette tidskoloritten. Strofene i stykket omtales også som «kvad».
Det er naturlig å se innslagene av stavrim i prosaen i Hærmændene paa Helgeland som et stilmiddel på linje med leksikalske lån fra norrønt og en syntaks som på enkelte punkter etterligner sagastilen (korte setninger og inversjon). Ved utstrakt bruk av inversjon er syntaksen med på å skape en språklig avstand til nåtiden, og dette brukes som stilmiddel for å oppnå tidskoloritt. Det samme kan sies om norrøne leksikalske lån og stereotype vendinger, men her kommer et annet motiv i tillegg. Når Ibsen i så stor grad bruker norrøne oversettelseslån («Skoggangsmand», «Huskarle» o.fl.), også i en del tilfeller der han kunne velge andre ord, understrekes innholdet i disse ordene og forestillingene som ligger bak. Direkte oversettelser av norrøne ord og uttrykk blir en innfallsvinkel til den norrøne tankegangen og livsoppfatningen som Ibsen ønsker å forstå og formidle.
